Kompensasjon For Stjernetegn
Betydende C -Kjendiser

Finn Ut Kompatibilitet Med Stjernetegn

Artikkel

'Go For Broke': Historien bak den mest dekorerte militære enheten i USAs historie

topp-leaderboard-limit '>

I 2011-åreneCaptain America: The First Avenger, Frigjør kaptein Steve Rogers enkelt fangede allierte soldater fra en nazistbase. 'Hva, tar vi alle sammen?' spør en soldat med henvisning til en annen soldat som ser ut til å være japansk. 'Jeg er fra Fresno', svarer soldaten.

Scenen var et hatttips til det 442. Regimental Combat Team, et helt japansk-amerikansk regiment som under andre verdenskrig ble den mest dekorerte enheten i USAs historie - et skille den fremdeles har. Medlemmer av 442. tjente 21 æresmedaljer, 52 fremtredende tjenestekors, fem presidentenhetssitater på bare en måned og 9486 lilla hjerter sammen med tusenvis av andre utmerkelser under regimentets to aktive år i andre verdenskrig. Likevel, når de ble spurt om deres fremtredende tjeneste, sa de fleste at de bare utførte sin plikt.

du får en dell fyr

ET FORM OG 442ND

I månedene etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ble mer enn 110 000 japansk-amerikanere fra vestkysten og Arizona internert under utøvende ordre 9066; omtrent to tredjedeler var amerikanske statsborgere. Amerikanere av japansk forfedre ble også omklassifisert som 'fiendens romvesener' og fikk ikke lenger delta i militæret. Til tross for at japansk-amerikanere hadde tjent i militæret i flere tiår, ble mange tropper som allerede var vervet utskrevet fra tjeneste. Regjeringen grep til og med ting som kameraer eller radioer fra japansk-amerikanere, i tilfelle de kunne bruke dem til å spionere.

Selv om noen protesterte mot disse tiltakene, sendte andre brev og telegrammer til president Franklin Roosevelt og krigssekretær Henry Stimson og hevdet at japansk-amerikanere, til og med andre generasjon kjent som Nisei, ikke var å stole på fordi de 'fanatisk var viet til [deres ] opprinnelsesland og keiser, 'som en kvinne i California skrev. Flere byer, 16 fylker i California, en rekke sosiale klubber og til og med noen medlemmer av kongressen registrerte lignende bekymringer. Noen kongressmedlemmer ringte til og med for å bytte japansk-amerikanske borgere mot amerikanere som ble holdt fange av Japan.

Nisei-troppene, som de ofte ble kjent, ønsket muligheten til å bevise at deres lojalitet var overfor USA - ikke Japan. Mange av disse soldatene hadde vært vitne til angrepet på Pearl Harbor og ettervirkningen, og de ønsket å støtte landet sitt på noen måte de kunne.

Bare noen uker etter at Washington ga militærforbudet, bestemte en gruppe ROTC-studenter løslatt fra den hawaiiske territorialgarden at selv om de ikke kunne tjene som soldater, ville de fortsatt hjelpe. De fikk godkjenning fra regional sjef General Delos Emmons for å danne Varsity Victory Volunteers, en arbeidsstøttebataljon som inkluderte mer enn 160 studenter og andre personer av japansk avstamning. Tidlig i 1942 begynte gruppen å bygge veier, gjerder og militærbaser under tilsyn av Army Corps of Engineers.

“Hawaii er vårt hjem; USA er vårt land, »skrev ungdommene i et brev til Emmons som meldte seg frivillig til sine tjenester. 'Vi vet bare én lojalitet, og det er mot stjernene og stripene.'

Men Varsity Victory Volunteers var bare begynnelsen. På tidspunktet for Pearl Harbor-angrepet inkluderte også Hawaii nasjonalgarde mer enn 1400 Nisei-medlemmer - omtrent halvparten av det totale. Nisei-troppene ble beordret til å levere inn våpen og ammunisjon og adskilt fra sine medsoldater. Bekymret for Niseis potensielle respons hvis Hawaii igjen ble angrepet av Japan, sendte militærledere dem til fastlandet, og til slutt til Camp McCoy i Wisconsin. Der dannet de den 100. infanteribataljonen (Separat), medskillemed henvisning til det faktum at de opprinnelig var en foreldreløs enhet uten et større regiment. De var også kjent som One Puka Puka (Skjemaer hawaiisk for 'hull', som i null).

Den 100. infanteribataljonen som mottar granatopplæring. Hærfoto, Wikimedia Commons // Public Domain

Én Puka Puka markerte seg raskt under opplæringen, og etter å ha sett 'trippel-Vs' og den 100. i aksjon, presset krigsdepartementet president Roosevelt til å endre holdning til japansk-amerikansk militærtjeneste. Han gjorde det tidlig i 1943, og hæren ba snart om 4500 japansk-amerikanske frivillige. De fikk overveldende 10 000, hovedsakelig fra Hawaii. Nesten 1200 meldte seg frivillig fra interneringsleirer.

'Jeg snakket med faren min, og han sa:' Vel, du er en amerikansk statsborger, så hvis de vil at du skal bli med i hæren, er det din plikt, 'sa veteran Stanley Matsumura i Peter Wakamatsus dokumentarFire-Fire-To: F Company at War. Han og vennene hans gjorde nettopp det.

'Jeg var 19 og bodde i Yoder, Wyoming da jeg første gang hørte nyheten om Pearl Harbor,' skrev Hashime Saito til Dear Abby i desember 1980. 'Jeg avlyste planene mine om å komme inn på universitetet og vervet meg umiddelbart i den amerikanske hæren.'

På brorens bryllup på Poston Relocation Center, sa teknisk sersjant Abe Ohama til venner og familie: ”Vi kan ikke bo i leirene til slutten av krigen. Noen av oss må gå foran. ”

De frivillige ble det 442. Regimental Combat Team.

BANZAI!

Først var 442. ikke spesielt velkommen i Europa. Da hærens stabssjef, general George Marshall, tilbød regimentet til general Dwight Eisenhower for å kjempe i Frankrike, avviste sistnevnte ham med en høflig, 'Nei takk.' I stedet fant de et hjem med general Mark Clark i den femte hæren og kjempet i Italia.

Den 100. fullførte treningen og gikk først, og begynte først med den 34. infanteridivisjonen, en av divisjonene som utgjorde den femte hæren. De fortjente snart sitt rykte i blod. Enten av et ønske om å bevise deres lojalitet eller bare en gung-ho-ånd, gikk Nisei-soldatene etter militære mål med en ensidig villskap.

De gikk ut i kamp i Italia 29. september 1943, og så snart kamper i den sørlige delen av landet. Bataljonen kjempet i Salerno og elven Volturno, der soldatene overrasket sine amerikanske tropper med sin første banzai-siktelse. (I japansk tradisjon er en banzai-sikt et siste grep, ofte selvmordsangrep, og utropet er et tradisjonelt kamprop.) Ifølge Go For Broke National Education Center, oppkalt etter regimentets motto, skjedde banzai-siktelsen etter en sersjant hørte at en av bataljonens mest respekterte offiserer enten var blitt såret eller tatt til fange: 'Mange av soldatene på 100-tallet hadde kjent hverandre siden de var barn. Deres engasjement for hverandre var slik at de aldri etterlot en mann, selv ikke i døden. ' Sersjanten viste seg å ha hørt feilaktig, men inntrykket av dedikasjon til medsoldatene deres forble.

Likevel tjente den 100. virkelig sitt rykte i slaget ved Monte Cassino. General Clark kalte slaget 'den mest slitsomme, den mest opprivende, og i ett aspekt kanskje den mest tragiske, av enhver fase av krigen i Italia.' Kampene startet i snøstorm i midten av januar 1944, og målet var å ta Gustav-linjen, en forsvarslinje aksestyrkene hadde skapt langs det naturlige fjellandskapet i området som blokkerte de allierte fra Roma.

Kampen om å ta høyden var lang og blodig for alle involverte, og den 100. var ikke noe unntak. Faktisk var det på Monte Cassino at de fikk kallenavnet 'The Purple Heart Battalion.' Monte Cassino-klosteret, på toppen av et av fjellene, overså et åpent felt med lite dekke for tropper og ga nazisoldater og artilleri et sted å forankre seg. Bak murene skjøt de mot alle allierte tropper som våget å skynde fjellet.

Natt til 24. januar krysset 100-tallets A- og C-selskaper det farlige feltet, sjekket for tripwires og manøvrerte seg over iskalde, oversvømmede vanningsgrøfter før de fant dekke bak en mur. Da B Company flyttet for å bli med dem etter soloppgang, var det bare 14 av de 187 mennene som kom til veggen, ifølge Go For Broke-senteret.

Kompaniet ble beordret til reserve - holdt seg borte fra aksjonen og fikk hvile - men sluttet seg til kampene igjen 8. februar. De gjorde gode fremskritt og holdt en nøkkelbakke i fire dager, men trakk seg tilbake igjen når 34. divisjon ikke klarte å følge med med tempoet. Til slutt, etter at allierte luftforsterkninger bombet det gamle klosteret i ruin 15. februar, sendte den 100. bølge etter bølge oppover fjellet og mistet 200 menn til før de ble lettet.

Sjefen deres, major Casper Clough Jr., fortalte en korrespondent medNew York Timesat de var de beste soldatene han noensinne hadde sett. 'De viser resten av folket at de er like gode borgere som den neste John Doughboy,' sa han.

General Mark Clark fester siteringsstrømmer på 100. bataljonsflagg for enestående oppgaver i Middelhavet. Hulton Archive / Getty Images

På grunn av bataljonens store tap - den 100. hadde mistet omtrent 800 av sine 1300 soldater siden ankomst til Europa, mer enn 200 over bare fire dager til Monte Cassino - overtok andre allierte styrker ved Monte Cassino. Den 100. omgrupperte seg for å motta forsterkning, kjempet seg deretter over 40 miles fra Anzio, Italia, nord til Roma, hvor de snart fikk følge av resten av 442. og offisielt knyttet til regimentet.

I mai 1944, da 442.s andre og tredje bataljoner seilte til Europa, hadde den 100. samlet en imponerende tre Distinguished Service Crosses, 21 bronsestjerner, 36 sølvstjerner og 900 lilla hjerter. Andre og tredje bataljoner viste raskt at de var fast bestemt på ikke bare å opprettholde omdømmet til Nisei-soldater i Europa, men å legge til det.

KOMBINERER SITT

Da de tre bataljonene møttes utenfor Roma for å erobre den lille byen Belvedere, meldte andre og tredje bataljoner seg frivillig til å lede kampene, slik at den 100. kunne forbli i reserve - men ene Puka Puka ville ikke bli holdt tilbake. Den 442. ødela de tyske troppene, tok byen og fanget et enormt antall fiendens våpen. De desimerte til og med en hel SS-bataljon alene og tapte bare fire av sine egne menn.

Da ba franske sjefer regimentet om å delta i kampene i Vogesene i Øst-Frankrike, nær grensen til Tyskland. 442. sloss i Bruyeres og Belmont, men kanskje deres mest berømte kampanje var redningen av det 141. infanteriregimentets første bataljon - kjent som den tapte bataljonen.

En 442. troppsleder ser etter tyske bevegelser i en fransk dal. Hær, Wikimedia Commons // Public Domain

Under kampene i Vogezen-fjellene hadde 141. første bataljon blitt avskåret fra resten av de allierte styrkene, og nesten 300 mann fra Texas ble fanget av 6000 tyske tropper.

På lite hvile og med mangel på menn, svarte 442. oppfordringen til å redde sine texanske brødre. Det fjellrike terrenget ble vanskeliggjort av det iskalde været i oktober 1944, og 442. måtte reise på fuktige jordveier og kjempe gjennom tyske veisperringer for å nå de fangne ​​mennene.

442.s 2. bataljon vant en bakke fra tyskerne og tok fanger, men mens det bidro til å bryte den tyske linjen, var det ikke nok til å frigjøre de fangede mennene. Den tapte bataljonen - som hadde gått uten mat i flere dager - slo av fem bølger av tyske angripere. Den tredje bataljonen prøvde å kjempe utenfra, men kom ikke nærmere å nå de texanske troppene.

Ser ikke noe annet valg, bestemte 442. å “gå for blakk” rett opp i midten i en annen banzai-kostnad. En av lederne for siktelsen, private Barney Hajiro, tok alene ned to tyske maskingeværhester. Etter seks dagers kamp, ​​klarte Nisei å bryte gjennom til de tapte Texanerne.

Enten de fortsatt prøvde å bevise seg eller ikke, gjorde 442. nettopp det i redningen. DeMilwaukee Journaloppsummerte den skiftende oppfatningen om 'Vår heroiske Nisei' 8. november 1944, bare dager etter kampanjen:

“I siste øyeblikk kom hjelpetropper gjennom. Hvem var de? Japanske amerikanere fra det berømte 442. regimentet - antrekket som allerede hadde brent seg til ære på de tøffeste stedene i Italia. Hva de lindrede Yank-soldatene synes om Nisei-kompisene, uttrykkes best av en takknemlig privatperson som sa: ‘Gutt, de er ekte amerikanere!’ ”

For deres tapperhet laget guvernør John Connally alle de gjenlevende medlemmene av de 442. 'æres-texanerne' i 1963.

442. fortsatte å kjempe i store kamper i Frankrike og Italia gjennom krigen, ofte i frontlinjene. De voktet 12 miles av den franske grensen i det som ble kjent som Champagne-kampanjen, og sluttet seg til andre amerikanske styrker for å frigjøre konsentrasjonsleirene i Dachau i april 1945.

Tusenvis av regimentets menn ble drept eller såret i krigen, inkludert fremtidens Hawaii-senator Daniel Inouye, som nesten ble drept i to separate hendelser — en gang da en kule i brystet bare ble stoppet av to sølv dollar, og igjen når han nesten blødde ut i kamp og nektet å etterlate mennene sine.

Å FANGNE HJERTER OG MINDER

Tilbake på hjemmefronten bidro 442.s rykte til å bygge broer mellom amerikanere av japansk forfedre og deres medborgere. Hærens tjenestemenn autoriserte mer utbredt reklame for 442. - forutsatt at det ikke ville gi bort viktig militær etterretning. Da var krigskorrespondenter på fronten allerede ivrige etter å dele historier om Nisei-troppene.

Løytnant Edward Chasse videreformidlet forvirringen av tyske tropper fanget av 100-tallet til Associated Press. I en historie publisert avOakland Tribune17. februar 1944 sa Chasse: ”Vi fikk noen fanger, og de visste ikke hva som skjedde. De lurte på om aksen hadde vendt seg mot dem. ”

Skriver forNew York TimesogSan Francisco Chronicle, C.L. Sulzberger beskrev et samspill mellom en fanget tysk offiser og en amerikansk tolk etter at fangen så medlemmer av Nisei-regimentet. 'Sa tyskeren til en tolk:' Men de ser japanske ut; det kan ikke være. ’Sa tolken:‘ Visst, visste du ikke at de var på vår side? Eller tror du disse tingene Goebbels legger ut? ’”

Medlemmer av 442. som ofret livet på fronten ble noen av krigens menneskelige ansikter - som Pfc. Sadao Munemori, som ble posthumt tildelt Congressional Medal of Honor.

liste over malplasserte gjenstander

Innfødte i Glendale, California, ble drept 5. april 1945 da han og hans medsoldater ble festet ned av fiendens ild. Han angrep fiendens våpenhester alene slik at kameratene kunne unnslippe; han gjorde det nesten ut selv, men kastet seg på en granat bare få meter fra sikkerhet for å redde sine medsoldater.

Men mens Nisei-soldatene fra 442. kom hjem for å rose og takke for noen amerikanere, var andre uvillige til å se utover sin arv.

Da internerte japansk-amerikanere og Nisei-veteraner kom tilbake til sine vestkysthjem våren 1945, begynte krigsdepartementet å motta rapporter om hva den anså som terrorangrep mot dem.

'I de siste tilfellene som ble rapportert til Washington, har biler kjørt av Nisei-hjem med høy hastighet, og beboerne har skutt inn i huset,' rapporterte en avis. “I ett tilfelle var huseieren en veteran som kom tilbake. Med seg hadde han en Nisei-venn i uniform på furlough. ” Heldigvis ble de ikke skadet.

Noen angrep var mer subtile. Et veteran fra Foreign Wars-innlegg i Spokane, Washington, vekket oppmerksomhet etter at det nektet medlemskap til private Richard Naito. Hans tidligere sjef, Virgil Miller, sendte en sint klage til innlegget og argumenterte for at 'når angivelig anerkjente organisasjoner som dine bryter prinsippene og idealene vi kjemper for, er ikke disse unge japanske amerikanerne de eneste som lurer på om krigen vår sikter. ' Korporal George Gelberg, som representerer en gruppe veteraner stasjonert på nærliggende Geiger Field, skrev et brev til redaktøren forTalsmann-gjennomgangog sa: 'Mennene ønsket at det skulle forstås at et angrep på enhver minoritetsgruppe i vårt land styrker hendene til de fascistiske fiendene som er blitt slått på det militære feltet.' Andre veteraner fra Nisei organiserte en kampanje for å søke om innlegget, og da nyheten om avvisningen nådde den nasjonale VFW-organisasjonen, sendte de en unnskyldning og uttalte at japansk-amerikanske veteraner var velkomne til å bli med.

President Barack Obama og gjester etter å ha signert et lovforslag om å gi Kongressens gullmedalje til 442. regiment og 100. bataljon. White House, Wikimedia Commons // Public Domain

I 2011, nesten 70 år etter at japansk-amerikanske borgere ble internert og kort utestengt fra militærtjeneste, ble 442. hedret for medlemmets ofre. Kongressen tildelte veteranene til 442., 100. infanteribataljon og militær etterretningstjeneste, som utførte etterretningsarbeid mot det japanske militæret, med kongresgullmedaljer - den høyeste sivile prisen Kongressen kan gi.

Under seremonien da prisutdelingen ble overrakt, sa representant Adam Schiff fra California, som var med på å støtte lovforslaget til ære for veteranene: 'Disse amerikanske heltene forsvarte våre friheter og våre idealer ... selv når disse idealene ble nektet dem hjemme . '